Det var lenge siden han hadde vært innom mora si. Han var ikke akkurat bekymret, men da han nærmet seg kom han til å tenke på noe rart. Hun hadde ikke sagt så mye i telefonen sist de snakka. Hvis hun klagde på noe så var det helt andre ting, som for eksempel været eller hvor dyrt alt var blitt. Men sist sa hun ingenting om det. Han økte farten på bilen, og tenkte at det var egentlig litt foruroligende. Da han kom fram skjønte han at situasjonen var langt mer alvorlig enn han noensinne kunne forestille seg. Bare lukta i yttergangen varslet sykdom og forfall. Inne var det verre. Huset hadde ikke vært vaska på lenge, søppel fløt på kjøkkenbenken, skitne kopper sto overalt. I en lenestol satt mora og hilste apatisk. Hun bare satt! Uten strikketøy eller kryssord. Dette var meget alvorlig! Hun som alltid holdt huset i pinlig orden, og alltid strikket eller broderte på noe. Han skjønte ingenting, og begynte å spørre hva som var galt. Han ville straks ta sin gamle mor med til legen. «Neida, det trenger du ikke, jeg var der i går,» forsikret mora. Jaja, da så. Han ryddet huset, lagde middag og dekket på til dem begge. Mora bare pirket i maten, før hun sjanglet til sofaen. Han skjønte fremdeles ingenting, og prøvde å spørre mora hva legen hadde sagt. Men han fikk ikke noe fornuftig svar. Bare at han hadde skrevet ut ny medisin mot kvalme.
Det var først neste morgen han oppdaget det. Til «frokost» satt mora med et doseringsbrett med medisiner foran seg. Han kikket oppi. Elleve tabletter! Elleve forskjellige medisiner! Hva er alt dette til? Vel, forklarte mora, fastlegen hadde skrevet ut ny medisin mot hennes høge blodtrykk. Men den nye medisinen ga hjertebank, så hun måtte til doktoren på nytt. Da var ikke fastlegen til stede, men en annen lege. Han skrev ut medisin mot hjertebank. Men da ble hun så utrolig svimmel, så hun måtte til legen på nytt. Da var fastlegen fremdeles ikke tilstede, så hun kom til en tredje lege. Han skrev ut en medisin mot svimmelhet. Og sånn fortsatte det. Helt til i går, da jeg fikk medisin mot kvalme. «Jeg må bare følge legens råd, tør ikke annet. Man må jo bli frisk en gang» la hun til.
Han lagde en liste over alle medisinene og sendte den som e-post til en gammel venn, som var farmasøyt. Det gikk 5 minutter, så ringte vennen. Han var harnisk! Det første han sa var at hun ikke måtte finne på å spise alt dette. Bare mengden vil ødelegge levra. Deretter forklarte han at de fleste medisinene på listen skal ikke blandes. Det gir kvalme, svimmelhet, hjertebank osv. En halvtime etterpå kom det en lang e-post med medisinske utredninger om hvorfor dette var galimatias.
Dagen etter fikk han med seg mora til legen. Han måtte lyve, og si at mora nesten hadde besvimt da hun skulle stå opp. Forresten ikke så langt unna sannheten. Fremdeles var fastlegen fraværende, så de fikk en fjerde lege. Sønnen forklarte problemet og ga legen utskrift av e-posten. Legen ble surere og surere etter hvert som han leste igjennom. Til slutt sa han i en nokså spydig tone: «Ja du kan jo bare tydeligvis få overta legepraksisen her» mens han viftet med arket. Men etter litt forhandling så gikk legen med på å redusere antall medisiner til 4 sorter. Fremdeles alt for mye, mente sønnen, men tross alt bedre enn 11.
Det gikk ikke mange dagene før mora kviknet til, vaska hus, vatnet blomster og strikket julegaver til barnebarna. Da det var gått to uker rulla hun håret, pynta seg og dro på konsert. Den dagen hadde hun først båret inn ved, så hengt opp julegardiner, og litt senere på dagen laga en diger sunn middag som hun inviterte, eller rettere sagt kommanderte, sine barnebarn til å komme å spise. Tenåringer på hybel spiser bare snop, la hun til, litt småirritert. Ingen av barnebarna våget å motsi henne. Bestemor var «back in business» igjen, skjønte de.
HelseNorge i dag!
Denne historien ble fortalt ganske nylig, av en person som er både ærlig og pålitelig. Heldigvis fikk den en lykkelig slutt. Ikke takket være Helsevesenet! Det var vel heller takket være en sønn som viste en besluttsomhet helt utenom det vanlige. Og gikk til det uvanlige skritt å trekke i tvil en leges beslutning. Problemet er at dette er neppe noen enestående historie. Jeg har hørt lignede historier tidligere, men med langt verre utfall.
Det jeg ikke skjønner er hvordan i all verden er det mulig for en lege å skrive ut resept på 11 forskjellige medisiner? Er det noe i ryktet om at leger får provisjon fra legemiddelindustrien? Eller ryktet om at leger drar på sponsede smøreturer arrangert av samme industri?
Eller er det slik at ingen leger bryr seg om å scrolle oppover på skjermen når de leser pasientjournalen?
Legeskrekk
Jeg trimmer, løfter jern og løper. Uansett vær. Jeg passer meg for usunn mat. (Prøver i hvert fall) Jeg spiser mye sunn mat, som reinkjøtt og selkjøtt. Og drikker masse chaga. Slik at damene kan beundre min sixpack når jeg går på stranda. Hehe, tulla bare. Akkurat den siste fantasien blir nok bare, ja akkurat, fantasi. Årene har nok likevel satt sine spor, til tross for masse reinkjøtt og chaga. Og posering på stranda under sydensolen, blir nok bare til trøing i fjæra, i nordavindsramling.
Det er ikke derfor jeg stresser så med helsa. Jeg må nok her og nå bare innrømme det, jeg har legeskrekk! Men ikke vanlig legeskrekk. Jeg er ikke redd leger, men heller det at jeg er redd for min reaksjon hvis legen skriver ut 11 sorter medisin til meg. Hva skjer da? Kan man bli utvist fra Helsevesenet på livstid? Det eneste jeg kan håpe på er at fastlegen kommer fra yttersia Senja, der dem både skjønne og tåle nordnorsk fagspråk, eller at han er utlending, og ikke skjønner norsk i hele tatt…
Og forresten: Chaga har ingen bivirkninger. Det vil si, chaga har masse bivirkninger, men de er kun positive! |
